Vår :)

Det er endelig skikkelig vår! Lamminga er i gang, og jeg er så heldig at jeg får være med litt denne uka. Jan-Eivind er i Italia på klassetur, så jeg er hjemme i Rennebu for å skrive bachelor og hjelpe til litt med det som trengs. Skulle gjerne droppet hele bacheloroppgaven og bare gjort gårdsarbeid, men det er jo greit å snart bli feridg med denne skolen...

Har akkurat tatt i mot et lam, en enkling fra et fjorlam. Det var lite, og jeg er litt usikker på om det er velskapt. Tunga var litt for stor, og hang ut av munnen på lammet, men jeg håper den bare er kommet i klem under fødselsen, og at den bare er litt hoven... Hvis ikke blir det nok døden, om lammet ikke greier å suge melk :(

Er ikke så god på kjønnsbedømming, men her er i hvert fall et (mobil-)bilde av lammet, som slikkes av sine unge mor:Vi kan visst ikke se tunga på dette bildet, for den henger på venstresida av munnen. Uansett, håper det får et godt og langt liv!!! :)

Nå får jeg fortsette med bacheloren. Håper den får et godt og langt liv også... (Dvs: at den ikke blir drept av sensor...)

Siri

Oppfordring fra Elise

Dette innlegget er på oppfordring fra min (vår) kjære venn, Elise! Da vi snakket sammen på telefon sist, (for et par uker siden), syntes du vi burde oppdatere bloggen litt oftere. Det trenger ikke være så mye og så bra, sa du, bare et bilde eller noe!

Herved er dette blogginnlegget dedikert til deg, Elise, med tre mer eller mindre heldige bilder av deg (og meg) fra 2001-2008! Utvikling er en bra ting! Grunnkurs, høsten 2001: Fotball-cup! (Tror jeg skriver et nummer på skjorta di)...
Jan-Eivind og jeg besøkte deg og Marie i Nice, det kommer vi aldri til å glemme:) Håret er litt kortere, samtidig som at det egentlig har vokst ganske mye...!

Fra utdritingslaget mitt: Vi "rula" bowling-hallen!!! ;)

JEG ER GLAD I DEG, ELISE!!!

Jan-Eivind sovnet mens jeg skrev dette innlegget...

Jeg tar utfordringa til Kristin, og skriver en blogg om våren (og litt til):

Våren for meg er ei fin tid. Ei tid der varmen begynner å spre seg i kroppen igjen. Etter en vinter med passe mye snø på Ås, er sola nå i full gang med å omdanne den til vann igjen. Noe som resulterer i at jeg flere ganger har vurdert å gå til innkjøp av støvler. Men fjellskoene gjør sin nytte de også, til og med joggeskoene kommer seg frem uten å bli gjennombløte! (Det handler om å balansere på de is- og snøflekkene som fortsatt ligger i veikanten, og hoppe fra tørr-flekk til tørr-flekk)...

Selv om sola har vært litt sky idag, (for å spille litt videre på Kristins ordspill om avspasserte vintersko), har den vært veldig frampå de siste dagene. En dag jeg intervjuet en grønn omsorgs-bonde langt inni landet her, fant vi blåveis i ei solside. Utenom det har jeg ikke sett mye tegn til nytt liv i naturen enda... Og det er jo det våren handler om, nytt liv!

Det er et par uker, kanskje fire til og med, siden jeg begynte å glede meg til påske. Det er en av de aller beste feriene! Vet ikke helt hva det er, men tror det har noe med det nye livet å gjøre. Jesus som døde og sto opp til liv igjen, hestehoven som nesten uten unntak dukker opp i veigrøftene ved bedehuset, barflekkene som kommer til syne innimellom snøen, brun-/rødfargen som kommer tilbake i kinnene etter en hvit vinter, påskeegget som fylles med nye sjokolade- og lakrisgleder. Og i år blir det kanskje til og med lamming i påska! For at jeg skal ha noe å skrive om når påska er omme, tror jeg det er best å slutte her...

Våren handler også om skole... Innspurt mot sommeren. Og for min del, siste innspurt noen sinne!!! Det er en tøff vår, og mange arbeidsoppgaver skal fullføres. Skriver bacheloroppgave med problemstilling: "I hvilken grad og på hvilken måte bidrar "Inn på tunet" til økt mestring hos gutter med sosiale og emosjonelle vansker?". Det er veldig spennende, men krever mye tid og disiplin. Som det til tider er lite av dessverre... Men det går! Innimellom prøver jeg også å lese litt til muntligeksamen den 4.juni, mitt livs siste skoleprosjekt! Som for øvrig bare er 5 dager etter Toril og Knut Eriks bryllup, der Marte og jeg skal være forlovere:)

Apropos bryllup. Dette året er jeg gjest i fire bryllup, og servitør i ett. Det første bryllupet, Marianne(BiG-venninne) og Frank Joar i Vest-Agder, er allerede overstått, og det neste blir da Toril (søster) og Knut Erik 30. mai i Rennebu. Deretter følger Marie (Øya-venninne) og Nils Ingar (som for øvrig allerede er gift), og de skal feires den 18. juli på Nord-Møre. Så stiller jeg i sort og hvitt, med serveringsbrett i hånden, den 1. august til Heidi (BiG-venninne) og Øyvind i Aurskog. Det siste er Hanna (Øya-venninne) og Mikkel den 8. august i Ballangen, der jeg skal være forlover sammen med Elise og Marie. Da er det ikke fler. Som jeg vet om.

Oi, oi. Jeg skriver meg helt bort. Kanskje vi skal prøve å oppdatere bloggen litt oftere Jan-Eivind?

Hvis du fortsatt henger med, er jeg imponert. Da er du enten en leser som aldri gir deg, uansett hvor kjedelig blogginnlegget er, eller en trofast venn som er interessert i hva jeg skriver. Ser nå at dette ikke er det mest interessante blogginnlegget man kan finne i web-verden... Nok for denne gangen.

Vi reiser forresten til Trøndelag i helga, Hanna og jeg arrangerer gjensynstreff på Øya. Det blir sikkert gøy, får vi håpe...!

Gud være med deg!

Jeg faller...

Rudi Myntevik har skrevet en sang, som jeg av og til tenker på:

Du har ødelagt mitt liv

Mitt kjedelige håpløse liv

Du har latt meg møte deg

Nå fins det kun en vei

Jeg faller, jeg faller, jeg faller
Inn i dine armer
Jeg faller, jeg faller, jeg faller
Ned på kne

Om jeg lever eller dør
Det er det samme for meg
Du har gitt meg et nytt liv
En evighet med deg

Jeg faller, jeg faller, jeg faller
Inn i dine armer
Jeg faller, jeg faller, jeg faller
Ned på kne
Det er godt å vite at det er noen som tar i mot.

Emilies utfordring

Utfordringen lød som følger: Finn den 6. mappen med bilder på dataen, og det 6. bildet i denne mappen. Legg det ut på bloggen og skriv litt om det.

Den sjette mappa på dataen min (Siri sin), var bildemappa fra Prahaturen da vi gikk på Gjennestad. Det sjette bildet er ikke verdt å vise, derfor tar jeg det femte i stedet:

Det er Solveig og meg på tur nedover. Klassen kjørte tog til Berlin, og for å komme dit, måtte toget kjøre ferge om natten! Noen syntes dette var dritt-skummelt! For det første lå vi i bittesmå sovekupeer i toget; med tre køyer i høyden. I tillegg var toget innestengt på ei gedigen ferge, og her skulle vi være hele natten!!! Men det gikk helt fint, og etter en dag i Berlin, kjørte vi tog til Praha. Morsom tur, med morsomme folk! Legger ut noen flere bilder i samme slengen:

De to fantastisk lærerne våre: ekteparet Berit og Jostein! Finnes ikke maken til morsomme, trygge, gode, søte og flinke lærere:) På det nederste bildet: ved restene av Berlinmuren. Husker ikke historien helt, men det var et eller annet med to menn som ble så glade da Berlinmuren falt, at de kysset hverandre! Det gjorde Berit og Jostein også!

Da jeg kikket fort igjennom bildene, var det temmelig tydelig hvem som hang sammen på turen... Stefan, Jan-Eivind og meg :) (+ noen andre selvfølgelig)

Hva inneholder vannet i Praha tro???

Vi tre + Mariann, med utsikt over Praha. Anbefales!

På togturen. Zzzzz... Susann bak til venstre.

Vi har våknet! Jan-Eivind, jeg føler det er noe imellom oss? Kanskje like greit, vi var jo bare venner den gang..!

Jan-Eivind likte ikke at jeg hadde rettet ut håret mitt... "Kommer det til å bli sånn for alltid?", spurte han. Heldigvis ikke.

Rulletrappa ned til metroen (eller hva de kalte den) var laaang! Noen har visst gjort et morsomt "pek" lenger ned, ser det ut som :)
Joda, vi har det helt fint vi! Minner for livet! Og venner for livet!

Redningsmannen

Ved frokostbordet en dag, begynte Jan-Eivind og jeg å diskutere etiske dilemma. Jeg har etikk som et eget fag på skolen, og er dermed litt opptatt av det for tiden. Og Jan-Eivind er intet mindre interessert. Et av temaene vi kom inn på, var Guds femte bud: "Du skal ikke slå ihjel". Jeg mener at framfor Gud, så er det et svart/hvitt bud – ingen unnskyldning er god nok for å forsvare at man har drept noen. Har man drept, har man syndet, og må dermed be om tilgivelse – uavhengig av om det var i selvforsvar, av ren ondskap eller i krig mot en terrororganisasjon.

Men overfor menneskene vi lever sammen med, er det kanskje ikke likegyldig hvordan og hvorfor vi har drept noen. Mange har sett filmen om Max Manus, som var en ivrig motstandsmann under 2. verdenskrig. Han hadde nok mange liv på samvittigheten, men overfor sine landsmenn var han en helt. En krigshelt.

Jan-Eivind og jeg begynte videre å diskutere hva vi ville gjort i en krigssituasjon. Vi så for oss at vi sto ansikt til ansikt med en mann som hadde drept titalls av personer, og som vi visste ville ta flere liv i løpet av nærmeste fremtid. Vi hadde muligheten til å legge fingeren på avtrykkeren og skyte ham – en gang for alle. Ville jeg gjort det? Ville du gjort det? Ville Jesus gjort det?

Jeg kan ikke huske å ha lest noe i Bibelen om at Jesus oppmuntrer til å drepe. Det jeg vet Jesus sier noe om, er at vi skal gjengjelde ondt med godt, at vi skal gi de tørste å drikke, de sultne å spise, og at vi skal elske Herren vår Gud og vår neste som oss selv. Paulus sier i sitt brev til Efeserne, kapittel 4, vers 32: "Vær gode mot hverandre, vis medfølelse og tilgi hverandre, slik Gud har tilgitt dere i Kristus."

Det Jesus virkelig viser oss gjennom sitt liv, er at Han redder livet til mennesker. Kvinnen som får tilgivelse på tross av at hun ble grepet i ekteskapsbrudd, mennesker som ble friske ved å røre ved kappen Hans, døde mennesker som Han vekket til liv igjen, lamme som kunne gå, blinde som kunne se, døve som kunne høre. Og det siste Han utrettet her på jorden, var å gi sitt eget liv for deg og meg, og for alle andre som tror på Ham.

I Matteus 18, vers 21-22, spør Peter Jesus: "Herre, hvor mange ganger skal min bror kunne synde mot meg, og jeg likevel tilgi ham? Så mange som sju?" "Ikke sju ganger", svarte Jesus, "men jeg sier deg: sytti ganger sju!" Jeg kommer ikke fram til hva jeg ville gjort i den situasjonen jeg beskrev over. Jeg vet heller ikke hva du ville gjort. Men jeg tror jeg vet hva Jesus ville gjort.

Jeg tror for det første at Han ville lagt ned geværet sitt. Deretter tror jeg Jesus ville godt bort til mannen, og gitt ham tilgivelse for alle han hadde tatt livet av. Fordi Jesus er Guds Sønn, tror jeg Han ville vist en utstråling, en ro og en trygghet som ikke ville virke truende på mannen. En ro som jeg ville slite veldig med å vise. Det er kanskje en av de store forskjellene på Jesus og meg i denne situasjonen: Han greier og møte den andre med sin godhet på tross av alt han har gjort. Mens jeg ser muligheten til å redde andre mennesker ved å ta livet hans. Jesus har et annet perspektiv, ser andre løsninger og har en personlighet som ikke kan måle seg med min. Hadde alle vært som Jesus, hadde det ikke vært noen krig.

Men det finnes bare en Jesus. En eneste redningsmann. For meg, for deg, og for drapsmannen.

Hvordan er det mulig?

Jon Kristian (studiekamerat på Ås) er glad i å tegne, og plutselig en dag fikk vi se dette bildet på facebook. Det var ikke vanskelig å se hvilket bilde han hadde sett etter!

Bildet er for øvrig fra Nice, desember 2006, da vi besøkte Marie og Elise på seiltur. Mye har skjedd siden den gang, men utseende er vel stort sett det samme! Klærne også, ser jeg... Den blå t-skjorta til Jan-Eivind ligger faktisk i vaskemaskina akkurat nå! Og den rød-svarte jakken min henger til tørk i stua... Tegn på latskap, dårlig økonomi, mangel på motekunnskap, bevisst valg grunnet kjøp-og-kast-kultur, eller rett og slett: hvorfor kjøpe nye når de gamle fortsatt ikke er (veldig) slitte?