Det ble ei jente!

Siste bilde før vi dro til sykehuset

Den 2. juli kjente vi at noe var i gjære. Selv om det var to uker før termin, var Siri`s magefølelse ikke til å ta feil av. Med nervene i spenn kjørte vi til Orkanger sykehus, og ganke riktig, fødselen var i gang! Som snart nybakt pappa, fikk jeg oppgaven å være moralsk støtte for mor. Jeg følte ikke jeg hadde så mye å bidra med, men masserte en øm rygg og holdt i en anspent hånd. Jeg fant fort ut at det var lurt å bruke hånda uten giftering på. Da pressriene begynte ble jeg oppgradert til heiagjeng, og ropte "Press, press, press" omkapp med jordmor. 16.23 ble Signe født. Hun veide 3050 g og var 49 cm lang da hun ble født. Nydeligere jente har jeg aldri sett!

Signe, 10 sekunder gammel.

En stolt far!

Se så søt hun er!

Godt å ha en trygg hand å holde i!

Store gleder

Den største gleden vi har for tiden, er magen min. Og særlig innholdet. Gleder oss til magen er "borte" og innholdet kommer ut!!!

Barnet spreller noe voldsomt innimellom, og det er utrolig gøy å sitte og se på magen eller kjenne på den! Lurer nesten på om jenta/gutten har ADHD eller noe... Men vi gleder oss likevel!

Små gleder

Da jeg kom ned til kjøkkenet i dag tidlig, lå denne lappen på komfyren. Da gjorde det ikke så mye at jeg hadde sovet lite og egentlig ikke var klar for en ny dag. Og dagen har vært god så langt! Har akkurat tatt i mot fem lam - og det hjelper jo også på. Nå står middagen for tur - før jeg skal ta en liten blund. Akkurat nå kom det to sterke hender for å kna skuldrene mine - det er jo heller ikke å forakte...!

Jo da, det finnes mange små gleder i livet!

I samme situasjon

I Svendsgarden (gården jeg kommer fra og nå jobber på) er det mye fødselsprat for tiden. Og det er kanskje ikke så rart? I januar fikk de 6 boarder collie-valper som krevde mye kos og stell den første tida. Nå er fire solgt, en skal de ha selv, og en er fortsatt til salgs. Interessert, forresten?

I begynnelsen av april startet lamminga. Med 250 sauer, som tilsammen får ca 500 lam, går det mye i fødsler, levende lam og døde lam, flaskemating, rundballfóring, flytting av dyr, adoptering, veiing, merking osv, osv. Det blir også endel bilkjøring, for det er sauer i to fjøs, med en liten kilometers avstand. Jeg og Jan-Eivind har nå fått hovedansvaret for det minste fjøset, med ca 50 sauer. Det blir litt mer utfordrende å følge med på ting selv og ta egne avgjørelser, mot å hele tiden ha pappa i nærheten. Men også litt skummelt. For et par timer siden var det fødsel på gang, trillingfødsel. Jeg skjønte at det ikke var helt som det skulle, for det var ikke klauver eller hodet som kom først, men et eller annet med krullete ull på. Det er ikke normalt. Trodde først det var bakenden, og prøvde å presse det inn igjen for å finne bakføttene, men det er ikke lett når mora presser ut samtidig... Etter litt prøving, måtte jeg tilkalle den eminente fødselshjelpen, for å være på den sikre siden. Det viste seg at alle tre lammene lå i feil stilling, og til og med pappa slet litt med å finne ut hvilke kroppsdeler som hørte til hvilket lam, og få vridd lammene i riktig posisjon. Men vi fikk ut alle tre, velskapte og friske. Jeg bare undres litt over hvordan det går med moren etter denne harde fødselen...

Så hundene, sauene og jeg er litt i samme situasjon dette året. Men jeg må si jeg er glad jeg er menneske, og ikke dyr. Moren til valpene ble avlivet etter at de var solgt, det var ikke bruk for henne mer. Og de stakkars sauemødrene kan ikke ha det helt enkelt de heller. Noen blir fratatt lammene sine fordi de ikke har nok melk eller av diverse andre grunner. Noen blir helt sikkert litt skadet innvendig etter harde fødsler. Noen blir så syke at de ikke spiser. Noen godtar ikke lammene sine og stanger dem. Noen får brokk og andre kroppslige problemer.

Vi håper på og tror (vet) at en menneskefødsel foregår noe annerledes enn dyrenes. Og takk og lov for det. Men å unngå diverse problemer er vel å håpe på litt for mye kanskje. Ingen blir vel den samme lenger, hverken i kropp eller sinn, etter at man har født et barn?!?

Vinterens happening :)

Åh, for ei helg! 12 stk gode venner samlet i ett hus, for å spise, le, slappe av, gå på ski, spise litt mer, sove, bli enda bedre kjent - rett og slett nyte livet og hverandre! Og det klarte vi :)
Synes dette bildet illustrerer helga godt: noen broderer, noen halvsover og småprater, noen ler av andre som er litt gale, noen spiser, noen prøver å se på OL... Alt i ett og samme rom.

Lørdag var den store skidagen, som egentlig skulle gå til Sælehuset ved Ramssjøen. Men det blåste og var rundt -12 grader, så turen gikk i stedet OPP til Herremsætra, og NED igjen. Men før vi kjørte ned, fikk vi varmet opp sætra fra -7 grader til over +30 - deilig! Pga vinden var det litt vanskelig å parkere (fokk i kantene), men den litt beskjedne Rolf (i speilet), og den sterke Knut, ordnet opp :)

Jentene i baksetet er klare for fellesstarten: Marianne, Oddveig, Marte, Åslaug og HeidiÅslaug er godt i gang, søstrene Kvam fester skiene, mens Marte F er litt mer skeptisk...!

Heidi og Øyvind kom seg vel fram til sætra, og de kom seg også vel ned igjen! Godt jobba, særlig av deg, Heidi :)Gutta (her representert ved Knut og Jan-Eivind) holdt fyr i begge omnene, og det ble etter hvert en herlig temperatur! Pølsene ble grillet inne i omnen, siden det var for surt til å tenne bål ute. Åslaug, Jan-Eivind og Marte :)Marit og Siri :)Øyvind, Oddveig, Marianne og Marte skriver i hytteboka. Spørs om de som kommer etter oss skjønner hvor alle disse folka er fra i landet???!!!Marit, Marte, Heidi, Marte og Åslaug - tydeligvis FØR varmen hadde ankommet Herremsætra.Marte, Rolf og Marte :)

Marianne, Marte, Rolf, Marte (Rolf liker seg tydeligvis mellom Marte'ene!), Åslaug, husfar, Oddveig, Øyvind, husmor, Marit og Knut. Heidi tar bildet.

Takk for ei fantastisk helg, alle sammen!!! Vi er så glade for at dere kom hit, og vi kommer nok til å leve lenge på dette :)

Når Jan-Eivind ikke er hjemme

Det er når han ikke er hjemme at jeg skjønner hvor ensomt det er å komme hjem til tomt hus.

Det er når han ikke er hjemme at jeg skjønner hvor kjedelig det er å spise alene.

Det er når han ikke er hjemme at jeg skjønner hvor vanskelig det er å finne på noe etter jobb.

Det er når han ikke er hjemme at jeg skjønner hvor kaldt og ensomt det er å legge seg alene i senga.

Det er når han ikke er hjemme at jeg skjønner hvor vanskelig det er å holde det rent og ryddig i huset.

Det er når han ikke er hjemme at jeg skjønner hvor heldig jeg er som har funnet en så fantastisk mann å dele livet med.

Nå er Jan-Eivind hjemme igjen. Og akkurat nå ligger han på sofaen og tar en blund. Men det gjør ingenting. Han ER her og jeg SER han.

Akkurat nå er det nok.

Vi har overlevd kulden!

Men selv om det har vært kaldt ute i det siste, finnes det ting som varmer i hverdagen. Besøket på Rena var ett slikt høydepunkt. Alle søsknene til Siri + Jan-Eivind (we missed you Knut Erik!!!) tok turen til Marte og Rolf. Vi hadde kvalitetstid med spill, mat og prat, og fikk også tid til en rundtur på Rena. Marte bor sammen med ei som er god til å hekle luer, og hun og ei venninne har startet et firma, (her kommer dagens reklame), som kalles "frarena". Under ser du resultatet!Et annet lyspunkt som varmer i mørke vinterdager, er at vi skal bli foreldre i juli! :) :) :)