Signe er døpt!

I helga ble Signe døpt i Rennebu kyrkje. Det var en kjempetrivelig helg, og vi fikk en fin feiring med familie og faddere. Siden mange hadde lang reise tok vi selskapet på lørdag. Vi fikk servert nydelig viltgryte a la Jon. Den hadde en helt spesiell historie bak seg, og den fikk vi også servert, til stor fornøyelse. Viltkjøttet var fra ei spinnvill kvige, som ble skutt på enga i Herremsgrenda. Poteter og eplemost kom fra Sem, og var fraktet med sekk, som i følge pappa veide i overkant av 40 kg! Godt gjort å få med seg dette på toget!



Dåpsgudstjenesten delte vi med tre andre som skulle døpes. Det er babyboom i Rennebu for tida, siden Rennebu har et mål om å få 3000 innbyggere innen 2015. Anette og Marte sang og spilte en sang til dåpsbarna, og dette slo an! Kirka var fullsatt av barnefamilier og Rennebu barnegospel deltok også med knallbra sang.

Takk til alle som gjorde helga så minneverdig og bra!

Jeg tar utfordringen!

Etter noen hint om flere blogginnlegg, tar jeg utfordringen på alvor! Dagens beste hendelse er at Signe, for femte gang i sitt liv, bæsjet UTEN å skrike!!! Hun vokser og vokser, har passert fem kg nå og nærmer seg 60 cm. Det er en bestemt dame, som vet hva hun vil. Og som regel får hun det slik også... Men ikke all gråt kan roes ved kos, mat eller oppmerksomhet, og det har vært noen slisomme stunder med gråting. Men nå som hun har passert tre måneder, har vi et håp om at det snart blir bedre. Heldigvis sover hun ganske godt om nettene, mellom 6 og 9 timer i strekk. Og det er vi veldig takknemlige for!Signe kan smile...

... gråte...

... og sove!

Vår lille skatt!

Selv om jeg er hjemme hver dag, får jeg ikke mye tid til å gjøre ting jeg tenker jeg burde gjort. Som for eksempel å skrive blogg. Eller å vaske og ordne hus. Eller å lage middag før Jan-Eivind kommer hjem. Eller å handle. Eller å plukke bær. Og så videre... Men som legen sa: "Du har ikke permisjon for å gjøre alt dette, men for å passe på den lille frøk'na der!". Etter det har jeg fått et litt mer avslappet forhold til permisjonstiden - jeg kan ikke alltid være superhusmor OG supermamma på en gang!

I starten var det så lett å få Signe til å sove at det var en fryd. Nå er dette blitt litt vanskeligere. Hun gråter mye, og er ikke alltid så fornøyd. Dette fører til at hun som regel vil være i armene til en eller annen, og da gjerne meg. Hun har strevd mye med luft magen, men jeg tror dette er blitt litt bedre nå. (Det er vel ikke lurt å si sånt, da blir det vel verre igjen...). Etter hvert som vi blir bedre kjent med hverandre, håper og tror jeg hun vil bli mer fornøyd! Jeg tror dette kan bli en god dag. Vi sto opp kl 7.30, ammet, skiftet bleie og klær, jeg tok en dusj mens Signe lå på stellebordet og snakket med seg selv (og gulpet litt), jeg har fått spist frokost FØR kl 9 og Signe har faktisk SOVNET i vugga!

Her er noen bilder av vår lille skatt - som vokser for hver dag som går! For en uke siden var hun 4330 gram og 56 cm.

Denne lua har moren til Anne Marte strikket - liker den sååå godt!

Før jeg greide å bli ferdig med dette innlegget, voknet skatten. Men det gjør ingenting - begynner å bli vant til å gjøre ting med en hånd nå!

Det ble ei jente!

Siste bilde før vi dro til sykehuset

Den 2. juli kjente vi at noe var i gjære. Selv om det var to uker før termin, var Siri`s magefølelse ikke til å ta feil av. Med nervene i spenn kjørte vi til Orkanger sykehus, og ganke riktig, fødselen var i gang! Som snart nybakt pappa, fikk jeg oppgaven å være moralsk støtte for mor. Jeg følte ikke jeg hadde så mye å bidra med, men masserte en øm rygg og holdt i en anspent hånd. Jeg fant fort ut at det var lurt å bruke hånda uten giftering på. Da pressriene begynte ble jeg oppgradert til heiagjeng, og ropte "Press, press, press" omkapp med jordmor. 16.23 ble Signe født. Hun veide 3050 g og var 49 cm lang da hun ble født. Nydeligere jente har jeg aldri sett!

Signe, 10 sekunder gammel.

En stolt far!

Se så søt hun er!

Godt å ha en trygg hand å holde i!

Store gleder

Den største gleden vi har for tiden, er magen min. Og særlig innholdet. Gleder oss til magen er "borte" og innholdet kommer ut!!!

Barnet spreller noe voldsomt innimellom, og det er utrolig gøy å sitte og se på magen eller kjenne på den! Lurer nesten på om jenta/gutten har ADHD eller noe... Men vi gleder oss likevel!

Små gleder

Da jeg kom ned til kjøkkenet i dag tidlig, lå denne lappen på komfyren. Da gjorde det ikke så mye at jeg hadde sovet lite og egentlig ikke var klar for en ny dag. Og dagen har vært god så langt! Har akkurat tatt i mot fem lam - og det hjelper jo også på. Nå står middagen for tur - før jeg skal ta en liten blund. Akkurat nå kom det to sterke hender for å kna skuldrene mine - det er jo heller ikke å forakte...!

Jo da, det finnes mange små gleder i livet!

I samme situasjon

I Svendsgarden (gården jeg kommer fra og nå jobber på) er det mye fødselsprat for tiden. Og det er kanskje ikke så rart? I januar fikk de 6 boarder collie-valper som krevde mye kos og stell den første tida. Nå er fire solgt, en skal de ha selv, og en er fortsatt til salgs. Interessert, forresten?

I begynnelsen av april startet lamminga. Med 250 sauer, som tilsammen får ca 500 lam, går det mye i fødsler, levende lam og døde lam, flaskemating, rundballfóring, flytting av dyr, adoptering, veiing, merking osv, osv. Det blir også endel bilkjøring, for det er sauer i to fjøs, med en liten kilometers avstand. Jeg og Jan-Eivind har nå fått hovedansvaret for det minste fjøset, med ca 50 sauer. Det blir litt mer utfordrende å følge med på ting selv og ta egne avgjørelser, mot å hele tiden ha pappa i nærheten. Men også litt skummelt. For et par timer siden var det fødsel på gang, trillingfødsel. Jeg skjønte at det ikke var helt som det skulle, for det var ikke klauver eller hodet som kom først, men et eller annet med krullete ull på. Det er ikke normalt. Trodde først det var bakenden, og prøvde å presse det inn igjen for å finne bakføttene, men det er ikke lett når mora presser ut samtidig... Etter litt prøving, måtte jeg tilkalle den eminente fødselshjelpen, for å være på den sikre siden. Det viste seg at alle tre lammene lå i feil stilling, og til og med pappa slet litt med å finne ut hvilke kroppsdeler som hørte til hvilket lam, og få vridd lammene i riktig posisjon. Men vi fikk ut alle tre, velskapte og friske. Jeg bare undres litt over hvordan det går med moren etter denne harde fødselen...

Så hundene, sauene og jeg er litt i samme situasjon dette året. Men jeg må si jeg er glad jeg er menneske, og ikke dyr. Moren til valpene ble avlivet etter at de var solgt, det var ikke bruk for henne mer. Og de stakkars sauemødrene kan ikke ha det helt enkelt de heller. Noen blir fratatt lammene sine fordi de ikke har nok melk eller av diverse andre grunner. Noen blir helt sikkert litt skadet innvendig etter harde fødsler. Noen blir så syke at de ikke spiser. Noen godtar ikke lammene sine og stanger dem. Noen får brokk og andre kroppslige problemer.

Vi håper på og tror (vet) at en menneskefødsel foregår noe annerledes enn dyrenes. Og takk og lov for det. Men å unngå diverse problemer er vel å håpe på litt for mye kanskje. Ingen blir vel den samme lenger, hverken i kropp eller sinn, etter at man har født et barn?!?