tirsdag 17. februar 2009

Jeg faller...

Rudi Myntevik har skrevet en sang, som jeg av og til tenker på:

Du har ødelagt mitt liv
Mitt kjedelige håpløse liv
Du har latt meg møte deg
Nå fins det kun en vei

Jeg faller, jeg faller, jeg faller
Inn i dine armer
Jeg faller, jeg faller, jeg faller
Ned på kne

Om jeg lever eller dør
Det er det samme for meg
Du har gitt meg et nytt liv
En evighet med deg

Jeg faller, jeg faller, jeg faller
Inn i dine armer
Jeg faller, jeg faller, jeg faller
Ned på kne
Det er godt å vite at det er noen som tar i mot.

mandag 9. februar 2009

Emilies utfordring

Utfordringen lød som følger: Finn den 6. mappen med bilder på dataen, og det 6. bildet i denne mappen. Legg det ut på bloggen og skriv litt om det.

Den sjette mappa på dataen min (Siri sin), var bildemappa fra Prahaturen da vi gikk på Gjennestad. Det sjette bildet er ikke verdt å vise, derfor tar jeg det femte i stedet:
Det er Solveig og meg på tur nedover. Klassen kjørte tog til Berlin, og for å komme dit, måtte toget kjøre ferge om natten! Noen syntes dette var dritt-skummelt! For det første lå vi i bittesmå sovekupeer i toget; med tre køyer i høyden. I tillegg var toget innestengt på ei gedigen ferge, og her skulle vi være hele natten!!! Men det gikk helt fint, og etter en dag i Berlin, kjørte vi tog til Praha. Morsom tur, med morsomme folk! Legger ut noen flere bilder i samme slengen:

De to fantastisk lærerne våre: ekteparet Berit og Jostein! Finnes ikke maken til morsomme, trygge, gode, søte og flinke lærere:) På det nederste bildet: ved restene av Berlinmuren. Husker ikke historien helt, men det var et eller annet med to menn som ble så glade da Berlinmuren falt, at de kysset hverandre! Det gjorde Berit og Jostein også!
Da jeg kikket fort igjennom bildene, var det temmelig tydelig hvem som hang sammen på turen... Stefan, Jan-Eivind og meg :) (+ noen andre selvfølgelig)
Hva inneholder vannet i Praha tro???
Vi tre + Mariann, med utsikt over Praha. Anbefales!

På togturen. Zzzzz... Susann bak til venstre.

Vi har våknet! Jan-Eivind, jeg føler det er noe imellom oss? Kanskje like greit, vi var jo bare venner den gang..!
Jan-Eivind likte ikke at jeg hadde rettet ut håret mitt... "Kommer det til å bli sånn for alltid?", spurte han. Heldigvis ikke.
Rulletrappa ned til metroen (eller hva de kalte den) var laaang! Noen har visst gjort et morsomt "pek" lenger ned, ser det ut som :)
Joda, vi har det helt fint vi! Minner for livet! Og venner for livet!

onsdag 4. februar 2009

Redningsmannen

Ved frokostbordet en dag, begynte Jan-Eivind og jeg å diskutere etiske dilemma. Jeg har etikk som et eget fag på skolen, og er dermed litt opptatt av det for tiden. Og Jan-Eivind er intet mindre interessert. Et av temaene vi kom inn på, var Guds femte bud: "Du skal ikke slå ihjel". Jeg mener at framfor Gud, så er det et svart/hvitt bud – ingen unnskyldning er god nok for å forsvare at man har drept noen. Har man drept, har man syndet, og må dermed be om tilgivelse – uavhengig av om det var i selvforsvar, av ren ondskap eller i krig mot en terrororganisasjon.

Men overfor menneskene vi lever sammen med, er det kanskje ikke likegyldig hvordan og hvorfor vi har drept noen. Mange har sett filmen om Max Manus, som var en ivrig motstandsmann under 2. verdenskrig. Han hadde nok mange liv på samvittigheten, men overfor sine landsmenn var han en helt. En krigshelt.

Jan-Eivind og jeg begynte videre å diskutere hva vi ville gjort i en krigssituasjon. Vi så for oss at vi sto ansikt til ansikt med en mann som hadde drept titalls av personer, og som vi visste ville ta flere liv i løpet av nærmeste fremtid. Vi hadde muligheten til å legge fingeren på avtrykkeren og skyte ham – en gang for alle. Ville jeg gjort det? Ville du gjort det? Ville Jesus gjort det?

Jeg kan ikke huske å ha lest noe i Bibelen om at Jesus oppmuntrer til å drepe. Det jeg vet Jesus sier noe om, er at vi skal gjengjelde ondt med godt, at vi skal gi de tørste å drikke, de sultne å spise, og at vi skal elske Herren vår Gud og vår neste som oss selv. Paulus sier i sitt brev til Efeserne, kapittel 4, vers 32: "Vær gode mot hverandre, vis medfølelse og tilgi hverandre, slik Gud har tilgitt dere i Kristus."

Det Jesus virkelig viser oss gjennom sitt liv, er at Han redder livet til mennesker. Kvinnen som får tilgivelse på tross av at hun ble grepet i ekteskapsbrudd, mennesker som ble friske ved å røre ved kappen Hans, døde mennesker som Han vekket til liv igjen, lamme som kunne gå, blinde som kunne se, døve som kunne høre. Og det siste Han utrettet her på jorden, var å gi sitt eget liv for deg og meg, og for alle andre som tror på Ham.

I Matteus 18, vers 21-22, spør Peter Jesus: "Herre, hvor mange ganger skal min bror kunne synde mot meg, og jeg likevel tilgi ham? Så mange som sju?" "Ikke sju ganger", svarte Jesus, "men jeg sier deg: sytti ganger sju!" Jeg kommer ikke fram til hva jeg ville gjort i den situasjonen jeg beskrev over. Jeg vet heller ikke hva du ville gjort. Men jeg tror jeg vet hva Jesus ville gjort.

Jeg tror for det første at Han ville lagt ned geværet sitt. Deretter tror jeg Jesus ville godt bort til mannen, og gitt ham tilgivelse for alle han hadde tatt livet av. Fordi Jesus er Guds Sønn, tror jeg Han ville vist en utstråling, en ro og en trygghet som ikke ville virke truende på mannen. En ro som jeg ville slite veldig med å vise. Det er kanskje en av de store forskjellene på Jesus og meg i denne situasjonen: Han greier og møte den andre med sin godhet på tross av alt han har gjort. Mens jeg ser muligheten til å redde andre mennesker ved å ta livet hans. Jesus har et annet perspektiv, ser andre løsninger og har en personlighet som ikke kan måle seg med min. Hadde alle vært som Jesus, hadde det ikke vært noen krig.

Men det finnes bare en Jesus. En eneste redningsmann. For meg, for deg, og for drapsmannen.

tirsdag 3. februar 2009

Hvordan er det mulig?

Jon Kristian (studiekamerat på Ås) er glad i å tegne, og plutselig en dag fikk vi se dette bildet på facebook. Det var ikke vanskelig å se hvilket bilde han hadde sett etter!

Bildet er for øvrig fra Nice, desember 2006, da vi besøkte Marie og Elise på seiltur. Mye har skjedd siden den gang, men utseende er vel stort sett det samme! Klærne også, ser jeg... Den blå t-skjorta til Jan-Eivind ligger faktisk i vaskemaskina akkurat nå! Og den rød-svarte jakken min henger til tørk i stua... Tegn på latskap, dårlig økonomi, mangel på motekunnskap, bevisst valg grunnet kjøp-og-kast-kultur, eller rett og slett: hvorfor kjøpe nye når de gamle fortsatt ikke er (veldig) slitte?