Redningsmannen

Ved frokostbordet en dag, begynte Jan-Eivind og jeg å diskutere etiske dilemma. Jeg har etikk som et eget fag på skolen, og er dermed litt opptatt av det for tiden. Og Jan-Eivind er intet mindre interessert. Et av temaene vi kom inn på, var Guds femte bud: "Du skal ikke slå ihjel". Jeg mener at framfor Gud, så er det et svart/hvitt bud – ingen unnskyldning er god nok for å forsvare at man har drept noen. Har man drept, har man syndet, og må dermed be om tilgivelse – uavhengig av om det var i selvforsvar, av ren ondskap eller i krig mot en terrororganisasjon.

Men overfor menneskene vi lever sammen med, er det kanskje ikke likegyldig hvordan og hvorfor vi har drept noen. Mange har sett filmen om Max Manus, som var en ivrig motstandsmann under 2. verdenskrig. Han hadde nok mange liv på samvittigheten, men overfor sine landsmenn var han en helt. En krigshelt.

Jan-Eivind og jeg begynte videre å diskutere hva vi ville gjort i en krigssituasjon. Vi så for oss at vi sto ansikt til ansikt med en mann som hadde drept titalls av personer, og som vi visste ville ta flere liv i løpet av nærmeste fremtid. Vi hadde muligheten til å legge fingeren på avtrykkeren og skyte ham – en gang for alle. Ville jeg gjort det? Ville du gjort det? Ville Jesus gjort det?

Jeg kan ikke huske å ha lest noe i Bibelen om at Jesus oppmuntrer til å drepe. Det jeg vet Jesus sier noe om, er at vi skal gjengjelde ondt med godt, at vi skal gi de tørste å drikke, de sultne å spise, og at vi skal elske Herren vår Gud og vår neste som oss selv. Paulus sier i sitt brev til Efeserne, kapittel 4, vers 32: "Vær gode mot hverandre, vis medfølelse og tilgi hverandre, slik Gud har tilgitt dere i Kristus."

Det Jesus virkelig viser oss gjennom sitt liv, er at Han redder livet til mennesker. Kvinnen som får tilgivelse på tross av at hun ble grepet i ekteskapsbrudd, mennesker som ble friske ved å røre ved kappen Hans, døde mennesker som Han vekket til liv igjen, lamme som kunne gå, blinde som kunne se, døve som kunne høre. Og det siste Han utrettet her på jorden, var å gi sitt eget liv for deg og meg, og for alle andre som tror på Ham.

I Matteus 18, vers 21-22, spør Peter Jesus: "Herre, hvor mange ganger skal min bror kunne synde mot meg, og jeg likevel tilgi ham? Så mange som sju?" "Ikke sju ganger", svarte Jesus, "men jeg sier deg: sytti ganger sju!" Jeg kommer ikke fram til hva jeg ville gjort i den situasjonen jeg beskrev over. Jeg vet heller ikke hva du ville gjort. Men jeg tror jeg vet hva Jesus ville gjort.

Jeg tror for det første at Han ville lagt ned geværet sitt. Deretter tror jeg Jesus ville godt bort til mannen, og gitt ham tilgivelse for alle han hadde tatt livet av. Fordi Jesus er Guds Sønn, tror jeg Han ville vist en utstråling, en ro og en trygghet som ikke ville virke truende på mannen. En ro som jeg ville slite veldig med å vise. Det er kanskje en av de store forskjellene på Jesus og meg i denne situasjonen: Han greier og møte den andre med sin godhet på tross av alt han har gjort. Mens jeg ser muligheten til å redde andre mennesker ved å ta livet hans. Jesus har et annet perspektiv, ser andre løsninger og har en personlighet som ikke kan måle seg med min. Hadde alle vært som Jesus, hadde det ikke vært noen krig.

Men det finnes bare en Jesus. En eneste redningsmann. For meg, for deg, og for drapsmannen.